Warning: call_user_func_array() expects parameter 1 to be a valid callback, class 'AGPressGraph\manipulator' does not have a method 'httpsCanonicalURL' in /home/u/u6176509/www/wp-includes/class-wp-hook.php on line 286

Omvendelse, nøkkelen til Guds velsignelse

brenne | November 14th, 2012 - 13:14

Omvendelse gir stor glede,  når det er en sann omvendelse. Hva det er, og hvordan det skjer handler denne talen om.

Misjonskirken 7 okt 2012 pål Brenne

 

Les Luk 15, 11 -32

I dag skal vi se på et meget sentralt element i lignelsen, et elemet som er like sentralt i våre liv som som i lignelsen, og det er omvendelse. Vi skal se på hvor viktig det er, hva det er, og hvilke konsekvenser det har for oss og  vårt fellesskap.

Selve Ordet finnes ikke i denne lignelsen. Men vi har et eksempel på det  – hos  lilllebror –

v 17 Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ 20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren

Sønnen har det vondt, virkelig vondt,  han står i grisebingen og spiser grisemat og der og da skjønner han hva han har gjort.  Han har syndet, Han ser at han har syndet mot Gud og mot faren sin  og så bestemmer han seg for å gjøre noe med det, nemlig å bekjenne det for Gud og for far, og vende tilbake  og om mulig å gjøre opp for seg.

Det er omvendelse kort sagt : Se det, angre det, bekjenne det, gjøre opp for det og overlate deg selv og resten til Gud.

Det er viktig, hvorfor?

Omvend deg og  du skal få

Sist var vi innom at faren hele tiden holdt sitt hjerte åpent for sønnene mens de hadde fjernet seg fra ham.

Faren elsker sønnen sin hele tiden, han var full av kjærlighet il ham, men den kjærligheten merket ikke sønnen noe til. Han kjente ikke farens omfavnelse, hans nåde, han smakte ikke biffen fra gjøkalven og hørte ikke  knitringen fra peisen i stua.    Faren hadde alt dette,  og ville gi det hele tiden men de ble ikke satt ut i praksis.- Før sønnen kom til omvendelse.

 Det er omvendelsen som får farens kjærlighet omsatt i handling.

 

Det er omvendelse  som får Gud til å utøse sin kjærlighet og velsignelse.   Omvendelse hos et menneske setter Gud i aksjon.     Farens  kjærlighet var der hele tiden, Han lengtet etter  sønnen sin, han hadde et åpent hjerte mot ham, men hva er det som får han opp av stolen løpende ut og til å slå på storetromma til fest?    Det som beveger han  til handling er sønnens omvendelse.   Omvendelsen er  på en måte gnisten som får Guds lager av  kjærlighet til å eksplodere.  

 

Hvis du vil at Guds kjærlighet skal eksplodere over deg,  hvis du vil ha hans velbehag strømmende ned over deg   – så fins det noe som får han til å slippe det løs –   og det er omvendelse.

 

Det er tema i hele kapittelet det.   I de første lignelsene sier Jesus at det er stor glede himmelen når en synder vender om. Gud blir glad når noen omvender seg. Det setter ham i bevegelse, han gleder seg.  Han inviterer til fest. Han strør om seg med velsignelser  når noen omvender seg.   Det er ingenting som får himmelen til å bevege seg så mye som et menneske som omvender seg.

Omvendelse er supersentralt  – det er den store nøkkelen i  livet faktisk

Jesus snakker om det hele tiden.   Det første han sier når han begynner å forkynne:

«Vend om, for himmelriket er kommet nær!»

Han sier:   Nå  har  himmelriket med alle sine velsignelser kommer det til dere  i og med at jeg er her, men skal dere få del i det må dere omvende dere.     Dere har ingen del i meg uten at dere omvender dere. Omvendelse er nødvendig for  å være i fellesskapet med Jesus.  Og det er en viktig del av  budskapet som disiplene skal bringe videre også. Etter oppstandelsen sier han til disiplene sine.: Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, 47 og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag  Luk 24 . Peter avslutter sin tale på pinsesdag  med å si: Vend om,  og dere skal få tilgivelse og DHÅs gave  og  i neste tale noen dager senere   i ap. Gj 3,19  sier han Angre derfor og vend om, så syndene deres blir strøket ut. 20 Da skal det komme tider med lindring fra Herren

Altså:   Omvendelse er det sentrale som må skje hos oss for at Gud skal gi tilgivelse, lindring, fellesskap, glede og velsignelse til oss.

Er det viktig eller?  Vil du ha  tilgivelse , lindring, fellesskap, glede og velsignelser, så må du omvende deg.

Og da  bør du vite hva omvendelse er.

 

Men de fleste tror jeg tenker på omvendelse som noe som skjer en gang, da du kom til tro på Jesus, da ble du omvendt  og deretter  er det bare å fortsette.   Men det fungerer ikke helt sånn.

Martin Luther,   mannen som brakte evangeliet fram i lyset etter flere hundre år i katolsks vranglære  har sagt noe vesentlig riktig om dette. .  De fleste har fått med seg at starten på reformasjonen  var at luther  spikret opp en plakat på kirkedøren i Wittenberg.    En plakat med 95 punkter. 95 teser.  Men er det noen som vet hva som stod der?    Er det noen som vet hva det første punktet var? Den første tesen?  Punkt 1 var:  ” Da vår Herre og mester Jesus Kristus sa: ”Omvend dere” ville han, at hele de troendes liv skulle være i omvendelse ”

Wow.   I den katolske kirke den gangen kunne du kjøpe  deg  til Guds tilgivelse og velsignelser, ved gode gjerninger og ved å kjøpe avlatsbrev. Luther sier nei, det går ikke. Guds tilgivelse er ikke til salgs. Den kommer ikke på tilbud.   Den er helt  gratis –   og du får den ved  omvendelse og tro.  Men verken tro eller omvendelse er en engangshendelses, vi lever i tro og vi lever i omvendelse   Omvendelsen er av hele livet og den er daglig  sier Luther.

Og han har rett. Omvendelse  er nøkkelen til nært fellesskap med Gud. Rett og slett.

Omvendelse er positivt,  men ordet har en likevel i vårt samfunn en negativ klang.  Faktisk så  er tidens syn på anger og omvendelse overhodet ikke positivt.   .

Man skal ikke angre noen ting

Jeg har i lengre tid lagt merke til at nesten ingen offentlige personer angrer.   Tvert imot understreker de at de ikke angrer.Den ene etter den andre av kulturpersonligheter  og politikere som åpenbart har gjort svært dumme ting  står fram i intervjuer eller i biografier og sier: jeg angrer ingenting.

Hvorfor ikke? – det er jo åpenbart for meg i alle fall at de burde angre for det de har gjort er jo galt.  Men nei.

Vet ikke om dere har lagt merke til hvordan man beklager seg  for tiden.  Hvis f. eks en politiker har sagt noe som sårer noen. Så sier han:   ” hvis jeg har såret noens følelser så beklager jeg det”. Det er ikke anger  og ikke omvendelse.  Han har bare beklaget at noen var så følsomme at de ble såret.   Det var veldig beklagelig at du ble såret, det er synd på deg at du tar sånn på vei, ikke sant. Han har ikke beklaget det han gjorde bare andres reaksjoner på det.   ( jeg må innrømme at jeg ikke fatter i at journalistene godtar denne formen for beklagelse. –   den som har blitt såret må jo føle seg enda mer ydmyket etter en slik beklagelse. For det er overhodet ikke innrømmelse av skyld – det er bare å legge ansvare over på den som har blitt såret, men journalister over det ganske land aksepterer det som en beklagelse, men det er det jo egentlig ikke)Hvorfor vil de  ikke si: jeg beklager at jeg sa noe som såret deg.

Saken er at å innrømme feil, å angre for feil –   oppleves som å  miste selvrespekt og verdi,  miste makt og myndighet, og å miste frihet. Å  innrømme feil og angre for feilen er et  et tegn på svakhet .  En stolt person vil ikke ydmyke seg. Det er en krenkelse av seg selv. Han  tenker  ” Jeg er ikke svak så jeg angrer ikke”   –     Faktisk størsteparten av offentligheten virker det som, avskyr denne form for svakhet som pesten og vil aldri innrømme noe – de bare snur om på det – for er det noe de ikke vil vise tegn på så er det svakhet..

Men hvor mye har de skjønt?    Frykten for hva som skjer om man viser seg svak tyder på at de er langt fra sterke.

Hva skal til for å si unnskyld, jeg gjorde noe galt mot deg.   Hva skal til for å si det?   Stor styrke naturligvis. Du skal være trygg både  følelsesmessig og åndelig  for å innrømme feil.    Å innrømme feil, å ydmyke seg og si jeg gjorde deg urett, jeg gjorde galt – jeg anger og vil gjøre det godt igjen  –   for å si det,   skal du være veldig trygg faktisk. Du skal faktisk kjenne høy egenverdi for å kunne gjøre det.

Så virkelighet er helt motsatt av hva mange tror:  Å angre og å omvende seg  er ikke et tegn på svakhet.  Det er tegn på styrke .

Og anger og omvendelse   tar ikke fra en friheten – du får den.   Anger og omvendelse er nøkkelen til stor frihet faktisk – for når du kan innrømme dine feil  åpent så er du helt fri fra skuespill.  Du er  fri fra å bære en maske, fra å opprettholde en fasade, du er fri fra å måtte vinne enhver diskusjon. Du er fri fra å måtte anklage andre for å fremheve deg selv.  Den som lever i  daglig bibelsk omvendelse er fri  fra vellykkethetens og hykleriets energitappende liv.

Tenk på det litt.

 

Det er klart det er vondt å innrømme synd,  kan være  vanskelig – fordi følelsen er jo nesten: nå dør jeg!   Du frykter at du blir fratatt ære, fratatt myndighet, fratatt verdi –   og det kan du jo bli fratatt også,  det spørs hvor du har din ære fra, , hvor du har din myndighet fra, hvor du får din verdi fra.   Har du den fra at du lever ett rett liv, så mister du den.     Men hvis du er en troende kristen  har du da din ære fra at du lever rett,   er du et myndiggjort og fritt menneske fordi du gjør ting riktig og mestrer livets kunst,   har du din verdi fra at du er nogenlunde vellykket i livet?

Bare et spørsmål…

 

Jeg husker jeg hadde stjålet noen penger på bibelskolen. Det lå fem kroner på  en felles vaskemaskin , de tok jeg.  Jeg angret og ville omvende meg.   Hvordan gjør du det når du ikke vet hvem som eide pengene.  Jo du tar det opp  i et forum der alle er tilstede. Morgen andakten.Og si at jeg har tatt disse pengene, hvem eier dem – føltes som å dø.

Men etterpå   du verden hvilken lettelse, det ga meg frihet både følelsesmessig og åndelig.

Luther har helt rett når  sier at hele livet til den troende skal være i omvendelse :  for når vi stadig innrømmer feil og vender oss vekk fra det:  så blir vi mer fri, mer ekte,   færre bekymringer,  vi har mindre fastlåst energi av å opprettholde fasader og folks meninger om oss.   Det fører oss nærmere Jesus , nærmere fellesskapet med Gud  og gir betydlig øket glede i livet.

Ser du det?   Hele livet i omvendelse er et åpent liv der hver gang man ser noe galt så vender man om fra det og til Gud – det er et liv i frihet  det.

Omvend deg med rett innstilling

Men det må være rett type omvendelse   Bibelen sier det faktisk er to forskjellige måter å omvende seg på.

2 kor 7,10 sier Paulus  det er en  sorg  over synd som er etter Guds vilje den   fører til omvendelse og frelse,  og det angrer ingen…og en  sorg som er av denne verden,  og den fører til død.   Rart skrevet.

To måter å erkjenne synd på, to måter å være lei seg for sin synd på – en ene måten å erkjenne synd på fører til  omvendelse og  frelse –  og det er glede og frihet og ingen angrer på at man erkjente synd på den måten, men så er det en annen måte å innrømme sin synd på som bare drar en ned i ufrihet og elendighet.

Så det er ikke bare å  innrømme synd,  det er nemlig en måte å gjøre det på som ikke er bra og det er en måte som Gud gleder seg over og som setter ham i feststemning

Tre viktige  ting om bibelsk omvendelse og som vi kan se i teksten:

1. sann omvendelse er et resultat av en syndserkjennelse som kommer til deg,  det er ikke du selv som tar initiativet til det , men Gud.

Jesus sier om lillebror at Han kom til seg selv:

Vi lever i en teknologisk tidsalder og vi tror at endringer kan skje bare vi bestemmer oss for det og  tar punkt en , to og tre – så har vi endringen.  Men kan  du bestemme deg for å komme ut av en transe, bestemme deg for å komme ut av villfarelse? Nei de verste svakhetene dine er de du ikke kan se.    Virkelig erkjennelse av synd er ikke noe du kan bestemme deg for å få. Det må komme til deg.

Synd er en sterk kraft, det typiske er at man bedrar seg selv inn i mer og mer synd. Når du bærer nag til noen f. eks, når du  bærer på stolthet så setter det opp barrierer i ditt sinn, det fordreier ditt syn på deg selv og andre og du  tenker og handler mer og mer i utakt med hva Gud vil . Og du ser det ikke for du er blindet av din stolthet, blindet av bitterhet, forakt , motvilje . Du lager deg forestillinger om andre og handler på det  – langt unna hva Gud vil.    Det er faktisk sånn synden bedrar oss.  Og når du er i det så ser du det ikke.  Andre kan stå utenfor å lure på hvordan kan han bedra sin kollega sånn og mene det er rett?  Eller hvordan kan hun holde på sånn og ikke se at det er helt feil.   Saken er de ser det ikke, for synd gjør noe med deg, det fordreier ditt syn på virkeligheten, du selv er så til grader i sentrum at dette selvet tolker ikke verden rett.

Men når smerten blir stor nok eller det er noen hendelser som kommer over deg som river deg ut av dine tilvendte tanker  – da  plutselig ser du det og tenker   ” Å,  at jeg kunne være så dum,   har jeg virkelig tenkt sånn?   Jeg fatter ikke at jeg kunne –  hvilken idiot jeg har vært – du kommer til deg selv”

Llillebror hadde næret seg med tanken på alle de nytelsene han hadde rett på som et selvstendig menneske, og uvikler tanken om at det er helt rett at han får arven fra far mens han ennå kan nyte disse pengene.  .  Han tenkte det var hans selvsagte rett    og durer i vei    og det vanærer og smerter far, ødela familien,  Han vanærer sin slekt, sitt  land og sin religion    og sitter ettervært i en grisebinge i stor smerte.   Smerte  lidelse    har noe veldig positivt ved seg   det får oss til å skjønne at noe er galt.  Der i smerten ser han hva han har gjort

Og sånn er det:  å erkjenne synd er noe som hender deg – noe som kommer til deg, ofte gjennom  noe som er veldig vondt.  Det er ikke noe du kan bestemme deg for – det kommer til deg, og så må du ta det imot – gi respons på det eller fornekte det, det er mulig, men  erkjennelsen av synd er først og fremst noe som kommer til deg.

Kristne personligheter opp gjennom historien vitner også om det.  Mennesker som har søkt inn til Gud og sett det som livets store oppgave å komme nær Gud.  De sier det er tider  i livet der man ser sin synd klarere , får åpenbart synd i sitt liv –  de tidene kommer ikke på bestilling, det er noe Gud bringer til deg og som du må ta imot.

Det er det første erkjennelse av Synd kommer på Guds initiativ – det er noe som kommer til deg.

 

Så nr 2:  Sann omvendelse kommer av å se synd som synd

Omvendelse er  Luk 15,17 Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.

Han kommer til deg selv,   han skjønner hva han har gjort. Og hans reaksjon er den eneste rette . Jeg vil bryte opp, gå til min far og si jeg har syndet mot himmelen og mot deg.  –  Han bekjenner sin synd  mot himmelen og mot sin far.  Det er helt rett.   Eller er det?  Han hadde syndet mot faren, mot broren, mot familien, men mot himmelen?  Hva har himmelen med dette å gjøre?

Har dere lest salme 51?   Det er vel den sterkeste syndbekjennelsen i Bibelen.   David har drevet hor,  han har prøvd å dekke over det.  Han har misbrukt sin posisjon som konge, han r fått Urias, mannen til dama han la med, drept for å  kunne fortsette i sin synd.    Veldig stygg story. Og David ser det ikke så kommer profeten  Natan  og forteller han om en mann som synder på tilsvarende måte som David, og da reagerer han med sinne – og så sier Natan , du har gjort dette selv.   Da kommer han til seg selv – og ser sin synd   og så skriver han denne salmen:

3 Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet,
stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet!

4 Vask meg ren for skyld
og rens meg for min synd!

5 For mine lovbrudd kjenner jeg,
min synd står alltid for meg.

6 Mot deg alene har jeg syndet,
det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort

–          Mot deg alene har jeg syndet sier David.   Hmh, hva med Batsebas mann da som han drepte.  Jeg ville kanskje tro at det var synd mot ham også.

Men  saken er at synd alltid først og fremst er en synd mot Gud, det er synd mot hans godhet  mot hans kjærlighet.

Og  bibelsk frigjørende omvendelse begynner alltid med å erkjenne og bekjenne synden som synd mot Gud , mot Guds godhet og herlighet.

 

Hvorfor er det viktig?

Hva er det som vekker oss til å se vår synd. Hva er det som får deg til å se at du har syndet?  Smerte.  Det er alltid noe meget ubehagelig, ikke sant.

Og hva er det har fått deg til å synde?   Det er en eller annen for for egoisme. Du har vært selvopptatt, sentrert rundt deg selv  det er det som er det gale og har ført til det gale.

Og når du oppdager dette så har du det vondt, og du vil gjøre  omtrent  hva som helst for å komme ut av det,   ut av smerten.

Og da er det fullt mulig og faktisk en  stor fristelse at din omvendelse  ikke blir en omvendelse vekk fra selvopptattheten og egoismen, men at de omvendelse tar en form som bare gjør deg enda mer selvopptatt.     Synderkjennelsen kan rett og slet t bli en form for selvmedlidenhet.

Det var et ektepar  som gikk til familierådgiving.    Mannen hadde en høy stilling,  det er for så vidt ikke noe poeng, men han var  veldig arrogant og selvopptatt. Han kjørte sitt eget løp uten noe hensyn til familien. Og  rett i forveien hadde kona sagt. Nå er det nok. Jeg flytter ut, jeg drar. Men da ble han helt desperat, han så at hele hans liv var i ferd med å falle fra hverandre. Han fikk det veldig vondt   Så han forslo om  de ikke kunne jo gå til ekteskapsrådgiving hos pastoren i menigheten der hun var med.   Han tenkte nok at det ville gi ham et ekstra poeng bare det.  Hun gikk med på det.    Og der satt de.   I pastorens nærvær listet kona opp mange av de tingene hun  var misfornøyd med . Han satt der og gråt. Han var redd for at hun ville dra, han  innrømte at han hadde gjort feil. Han var virkelig lei seg, han gråt og det var helt tydelig at han angret.  

Og han sa jeg vil snu- jeg vil omvende meg.   Hvis du gir meg en sjangs skal jeg endre meg.  

Og han gjorde det. I løpet av de neste ukene endret han på det ene etter det andre punktet de hadde satt opp.  Og  etter noen uker sa hun: jeg ser det er håp her, så jeg flytter ikke.

Etter et par måneder da han var sikker på at hun ikke ville forlate ham likevel var han rett tilbake i sin gamle selvopptatte måte å leve på.

Nå var han ikke ekte da han satt og gråt og angret og ba om tilgivelse under den rådgivningssamtalen et par måneder tidligere?  Tenkte han nå skal jeg late som jeg angrer og så lurer jeg henne til å bli? Nei, han var virkelig lei seg, han hadde det skikkelig vondt.  Han var oppriktig.

Han var oppriktig  lei seg for at dette ble ille for ham.  Virkelig.  Han var lei seg  -for seg.  Ikke for hennes skyld, men for sin egen.  Han var lei seg for konsekvensene av sin synd, ikke for synden i seg selv. Han var lei seg for smerten det påførte ham, ikke henne og slettes ikke for hvilken smerte det var for Gud.   Så i stedet for å bli mindre selvopptatt,  ble han mer selvopptatt.  Han gikk bare dypere inn i det som var hans grunnproblem.  

Mao han omvendte seg ikke i bibelsk betydning..  Det var ingen metanoia – forandring av sinn som ordet omvendelse betyr.   Men det var bare en forandring av handling, men med samme sinn:  det samme selvopptatte, sensentrerte ego.

 

Hvorfor er det viktig at du ser synd som synd mot Gud og Guds godhet?

Fordi det  er synd mot Gud selvsagt.  All selvopptatthet, og all synd mot mennesker er først og fremst synd mot Han som har skapt deg til å leve i kjærlighet, og som har skapt og elsker andre mennesker som du har syndet mot.

Men det er mer.  Når du ser at dette  er synd mot Guds godhet, så  blir din omvendelse ekte og frigjørende, det blir en metanoia som frigjør,   mens  det eller lett kan bli syndserkjennelsen bare driver deg lenger inn i selvopptatthet.

Og derfor er det helt vesentlig å se at synden er synd mot Guds godhet. Du synder mot Evangeliets Gud, ikke mot lovens Gud.

La meg forklare:   Det er fullt mulig å bli fullstendig slått til bakken av syndserkjennelse  på denne måten: Hjelp jeg har syndet mot den allmektige, fryktinngytende Gud, mot hele verdens dommer . jeg har syndet mot den tre ganger tre hellige Gud. Ve meg!

Det er fryktelig, det er intenst smertefullt å se at du har syndet mot en slik Gud . Hva er den naturlige responsen?  – hvordan skal jeg slippe unna hans vrede.   Du er redd for konsekvensene av din synd, du er redd for straff for å oppleve enda mer smerte – du vil unna det. Det opptar deg –   og det vil mest sannsynlig drive deg inn i mer selvopptatthet. Det er meg , meg meg, ve meg. Hjelp meg,    Det er ikke synden du har gjort du er så lei deg for egentllig, men konsekvensene av den  – for deg.

Men hvis  du har sett at Gud er Evangeliets Gud. Han din skaper er  kjærlig og god. Han elsker deg.  Da,- når du ser du har syndet mot Ham blir reaksjonen annerledes:  Du bli  lei deg for at du har såret ham.   Du blir lei deg for at du har syndet.    Det er ikke konsekvensene av din synd som du er mest opptatt av – at det kan bli ubehagelig for deg at du har syndet. Men du er lei deg for at din synd i seg selv er ille. For det sårer han som elsker deg.  –  Det fører til  at du hater selve synden,  ikke bare konsekvensene av den,   det fører til at du vil vende bort fra synden,  Det er den du hater, og vil bort fra.  du vil faktisk forandre deg   det blir en reell omvendelse  –  fra selvoppatthet –  til Gudshengivenhet .    fra å leve for deg selv til å leve for ham, .     du vil leve for andre , ikke for å tilfredstille dine egne greier,   fra  egosime til nestekjærlighet.

 

Ser du?

Sann bibelsk omvendelse er en respons på at du ser du har gjort galt, en respons på at du ser du har syndet mot Gud, mot hans godhet og herlighet

 

Og for det tredje

Lillebror bestemmer seg for å si jeg har syndet mot deg far .     Rett fram uten noen bortforklaringer.

Han sier ikke  ” jeg har syndet mot deg , men det er jo ikke så rart. Du skulle vare visst hvor ille det har vært å leve sammen med denne selvrettferdige  fariseerbroren min, det har faktisk ikke vært lett.   Du skulle bare visst åssen det har vært du”   Han sier ikke: ” men jeg visste ikke jeg er jo så ung”.  Han bortforklarer ikke, han forsøker ikke å trekke fram formidlende omstendigheter. Han innrømmer – rett fram, enkelt. Jeg har syndet mot deg.

Sånn er sann bibelsk omvendelse. Alt dette formildende, bortforklarende snikksnakket er – ja hva er det?   Det er det selvopptatte ego som ikke vil ydmyke seg, men som vil innrømme litt  fordi det skjønner at det må for å komme seg videre –    Pynt på egoet er fortsatt ego.    Sett lebestift på en gris og det er fortsatt en gris.

Så her har vi det:  Sann bibelsk frigjørende omvendelse  er en respons på  noe Gud har tatt initiativ til : at man har blitt klar over sin synd- og responsen fokuser på Gud først at  dette er galt overfor Ham som elsker meg , og den tar fullt ansvar overfor den han har syndet mot uten noen bortforklaringer.

Nå er vi  svært nær den type omvendelse som virkelig frigjør og som får Gud til å lage fest.

Men det er noe mer.

Og cluet til det er ikke i hva lillebror gjør , men i hva han ikke gjør.

Lillebror kommer til seg selv,  og han sier: ” Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’

–          La meg være som en av leiekarene dine.    Hva er det?

En tjener eller en slave  var en som bodde på gården og arbeidet der,  men en leiekar bodde i landsbyen og gikk til gården og arbeidet for penger.

Så hva er det lillebror egentlig sier?   Han sier jeg er ikke verdig til å være sønnen din – det er jo helt sant.   Men la meg få jobbe hos deg og betale tilbake det jeg skylder.   Han sier ikke la meg få komme inn i familien igjen. Tilgi meg og gi meg din nåde.

Nei han vil betale tilbake, han vil, for å si det med litt andre ord, fortjene å komme tilbake.   Slik som det er akkurat nå, fortjener han ingenting, men han vil gjøre opp for seg slik at han kan fortjene det.

Dette er en lignelsen, en fortelling. Det har aldri skjedd,  Jesus diktet opp dette. Ikke sant.  Så vi trekker lærdom på flere plan.

–          Overfor mennesker så er det helt rett at vi gjør opp for oss. Har vi syndet så betaler vi tilbake. Ikke noe å spørre om.

–          Men i denne lignelsen er faren  også  et bilde på Gud. Kan vi  gjøre opp for oss overfor Gud?  Nei vi kan ikke. Så dette som lillebror prøver seg på her er fullstendig galt.  Det er ingen måte vi kan gjøre opp for oss hos Gud, vi kan ikke betale tilbake, vi kan ikke fortjene oss til hans gunst.

 

Men her har det religiøse mennesker vanskeligheter.  Også kristne religiøse mennesker.

Å omvende seg, innrømme synd,  si det som det er,  uten noe pynt. Det er ikke bare vanskelig for en religiøs person. Han avskyr det.

Hvorfor?   Det er det samme som verden faktisk, som ikke vil angre på noen ting.  De føler det tar fra dem kraft, myndighet, frihet og verdi.

For hva er det som gir et religiøst menneske selvrespekt og følelse av verdi?

Jo det er at han eller hun mestrer religionen,” jeg er moralsk, jeg er et godt menneske, jeg gjør så godt jeg kan,  jeg er en god kristen, eller en god muslim,  en god borger , jeg er i alle fall ikke verre enn andre, og jeg er bedre enn han trygdemisbrukeren tvert over gata.”

Synderkjennelse skiller deg fra det som gir deg verdi, det tar fra deg det som gir deg godfølelsen,  din opplevelse av å være et myndig menneske. For den sier: ”  Jeg er like ille  som trygdemisbrukeren,  jeg er ikke en god kristen,  jeg gjør ikke så godt jeg kan engang. Jeg syndet”.    Det er kjempevanskelig å innrømme det.   For da mister du jo det som gir deg din selvfølelse!

Hva gjør da en religiøs kristen når han skjønner at han har syndet og må omvende seg?  Han vil gjøre sin anger og omvendelse så intens som mulig.      ”Jeg er en forferdelig  synder, oi oi oi,   jeg er sååå lei meg,  så fryktelig ille er jeg”.    Så håper han at  han han er  god nok i sin anger, at han har intense nok vemmelsefølelser over sin synd at han derfor kan fortjene Guds nåde.  For hele livet dreier seg om at jeg må være god nok på en eller annen måte.

–          En religiøs kristen bruker elementene i omvendelsen til  noe som de kan gi dem verdi.    Det  er meg i sentrum.

Jeg kan snakke om dette med autoritet fordi jeg kjenner mekanismene svært godt fra mitt  eget liv. Dette blir ingen frigjørende omvendelse som bringer deg nærmere Gud,   for du vet aldri om du angret godt nok.  Hvor kraftig burde skyldfølelsen være egentlig?   Den religiøse tilnæring til Gud fungerer ikke.

Og denne lignelsen viser det veldig tydelig.

Lillebror har fått syndserkjennelse og , han øver seg på sin bekjennelse, den skal være intens selvsagt og han vil fortjene sin vei tilbake til far,

Og hva gjør Far?

Han sitter hjemme i stua og slapper av og han kaster et blikk ut av vinduet og der langt nede på  jorde får han øye på en kar han drar kjensel på.   ”Nei se,   der har vi den lømmelen av en forhenværende sønn.  Nei våger han seg hit,  ja  da bør han ha med seg noe spesielt etter alt hva han har stelt i stand…”

Er det sånn  Jesus beskriver faren?

Nei , Han får se sønnen  og han slipper det han har i hendene  løper ut av porten nedover jordet. Det er veldig ekstraordinært. En patriark i Israel løp ikke.  Du måtte løfte opp kjolen da vet du. Barn kunne løpe, kvinner  til nød, men aldri en patriark.

Han løper ned mot ham, kaster seg om halsen hans og kysser ham!  Heftig og deretter ber han tjenerne dekke  de fillete klærne han har på seg med den fineste kappen og gir ham signetring – det var den ringen man underskrev kontrakter med.   Han tar ham rett inn i familien igjen! Og kaller inn til fest.

Kan du tenke deg lillebror med sin skyld, der han øver seg på å  få til sin bekjennelsetale så tåredryppende dyp og intens at han kan bevege faren  til å synes han fortjener å få en sjanse til å betale tilbake det han skylder.  Ikke lett

Men når han ser faren oppføre seg sånn, tror det du gjorde det litt lettere for ham?

Det er  mildt sagt.  Det er en enorm forskjell.  Det var ikke nødvendig med tårer og skjelvende stemme,   og faren ville slettes ikke ha noe av spørsmålet om å betale tilbake.  Den saken var strøket før den kom opp.

Ser du:    Det er ikke kraften i din anger og  omvendelse som får Gud til å gi deg nåde.   Slettes ikke!

Du behøver i det hele tatt ikke  å tenke på  om kvaliteten i din omvendelse er god nok.   Gud vil ikke ha noe av det, han vil ha deg.  Inn til seg.      Han kommer deg i møte. Han kommer  med bare godhet.

Så det siste elementet i sann kristen omvendelse er å gjøre opp for seg over mennesker,  men overfor Gud kan du ikke gjøre opp – du kan bare vende deg til ham å ta imot.

 

Det er Jesus som forteller denne lignelsen.  Jeg lurer på hva han tenkte da han fortalte den – historien om en sønn som er i stor smerte, som er kledd i filler  og   om en far som åpner døren  omfavner ham ,  ikler ham en flott kappe og inviterer til fest. Og så vet han at om en kort stund skal han  være i stor smerte , og  han skal rope til sin far  og hans far skal smelle døren igjen,  han skal ikke få noen klær, hans skal avkles,   han skal ikke inviteres til fest – han skal få eddik å drikke.

Men han gjør det for at vi skal få være som lillebror i fortellingen.  Når vi bare så vidt har begynt på vår bekjennelse vil Gud omfavne oss, beære oss, bemyndige oss, velsigne oss.    Fordi Jesus lot seg avvise skal vi tas imot,   fordi Jesus smakte døden skal vi få livet. 

 Fantastisk.

Omvend deg hver dag

Den som har fortått bibelsk omvendelse , elsker omvendelse,  daglig av hele livet.   Hvorfor?   Fordi omvendelsen  knytter deg til det som er kilden til din selvrespekt og verdi, til din kraft og din myndighet.  Den tar det ikke fra deg, det skiller deg ikke fra det.   For kilden for deg er ikke hva du får til, men hva han har fått til, det er ikke i deg selv, men det er Han. Det er Jesus som er min kilde til kraft, det er han som gir meg selvrespekt og verdi.   Det er fra han jeg har min myndighet. Halleluja og  bekjennelse av synd skiller meg ikke fra det –    men  det drar meg til ham som er min frihet, til han som gir meg min verdi, som gir meg min selvrespekt.    

Synderkjennelse anger og bekjennelse  er  frigjørende.   For meg som enkelt person, men også for fellesskapet.   Her er vi i samme båt, vi behøver ikke spille skuespill, vi kan heller hjelpe hverandre i samme familie.

AMEN

 

 

1)      Hva er sann bibelsk omvendelse?

2)      Syns du det er vanskelig å innrømme feil?   Hva er det som gjør det vanskelig? Hva frykter du?

3)      ” syndserkjennelse må komme til oss”    Stemmer det ?  Er det først i smerte vi vil oppdage at vi lever på feil måte?   Har du erfart å bli oppmerksom på din egen synd på noen annen måte enn gjennom smerte?

4)      ”Det religiøse menneske vil gjøre sin anger som intens som mulig”.     Hvordan kan man si at intensiteten i angeren ikke har noen betydning, blir det ikke da veldig lettvindt å omvende seg?

5)      Hvis mulig del erfaringer med å bekjenne synd.   Hvordan opplevdes det, hva førte det til.

Er det sant at du blir knyttet nærmere jesus når du ydmyker deg og omvender deg?  Eller er det bare en smertefull opplevelse?

You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a Reply

Til toppen