Helvete

brenne | March 8th, 2011 - 22:49

alene og forlatt

Ideen om Guds dom og evig pine er kanskje den siden av kristen tro som det er vanskeligst for mennesker å akseptere.   Ikke bare  er den et hinder for mange til å vurdere om kristen tro kan være noe for dem, men den er svært brysom for mange som er kristne også. Du kan også høre talen i mp3-fil

[audio:http://www.misjonskirken.org/wp-content/uploads/2011/03/6_03_2011.mp3]

 

Misjonskirken Oslo Syd   Pål Brenne

Hva er problemet med kristendommen (2)

– Troen på helvete

En mann jeg snakket med på Grünerløkka for noen år siden sa det sånn: En gud som sender mennesker til helvete tror jeg ikke fins, og hvis han fins er han så motbydelig at jeg ikke vil ha noe med ham å gjøre.
Ideen om Guds dom og evig pine er kanskje den siden av kristen tro som det er vanskeligst for mennesker å akseptere.   Ikke bare  er den et hinder for mange til å vurdere om kristen tro kan være noe for dem,   men den er svært brysom for mange som er kristne også.    Det er flere problemer med  læren om evig fortapelse  – og av tidshensyn kan jeg bare ta 3 av punktene i dag.

1 En Gud som dømmer mennesker kan simpelthen ikke eksistere

Vi lever i en veldig individualistisk kultur  i Norge i dag.   Du skal finne din egen vei, ha dine egne meninger – og mest av alt gjelder det når det gjelder mening med livet og med personlig tro. Troen på autoriteter er omtrent  helt fraværende – det er  din – så langt mulig – selvstendige oppfatning som er gyldig og bare den .  Verken Kirken eller noen andre har  rett til å definere sannheten, den skal hver og en avgjøre for seg selv.
I denne kulturen har de fleste overhode ingen problemer med  en Gud som er kjærlig og støtter oss i våre valg.  Det er jo våre valg – det er nærmest Guds plikt å støtte oss. Det er vel det vi har Han for.En Gud som er vår dommer  og som kan straffe  oss    når vi i har oppriktig  trodd på  noe og  gjort våre selvstendige  valg er helt utenkelig – selv om valgene vi har gjort er gale.  I den grad Gud fins er det Han jobb å støtte oss ikke å dømme oss.
Denne tankegangen  er helt  selvfølgelig i Norge ,  så selvfølgelig at en Gud som dømmer oss simpelthen ikke kan eksistere  – men slik tenker man slett ikke i størstedelen av verden – og   vi har ikke alltid tenkt sånn i Norge heller.
Denne tankegangen  er kanskje ikke så selvinnlysende som det virker for dem som puster i individualismens tåke til daglig.  C. S Lewis ,  mest kjent hos oss for Narniabøkene , han var  professor i  litteratur, spesialist på middelalderen og en tenker av de helt store .   I boken  ” the abolition of man”  sier han noe som jeg syns kaster lys over vår tid.

Han imøtegår  den utbredte misforståelsen  at folk i middelalderen trodde på magi  inntil moderne vitenskap kom og drev den troen vekk.  Tvert imot sier han. Det var veldig liten tro på magi i middelalderen,  høydepunktet for troen på magi var på 15 og 16 hundre tallet samtidig som moderne vitenskap utviklet seg. Og han sier – den seriøse innsatsen etter å beherske magi  og bestrebelsen etter vitenskap er tvillinger. Den ene var syk og døde, den andre var sterk og overlevde.  Men de er tvillinger . De ble født av den samme impulsen.
Og Lewis beskriver impulsen: en ny måte å se på moral og åndelig virkelighet.:  sitat:

Det er noe som forener magi og anvendt vitenskap og som skiller begge fra visdommen i tidligere tider.   For vismennene  i tidligere tider var hovedspørsmålet hvordan sjelen skulle innordne seg  virkeligheten ( komme i harmoni med virkeligheten) og løsningen på det var å tilegne seg kunnskap, selvdisiplin og dyd.  For magi og anvendt vitenskap var spørsmålet hvordan underkue  virkeligheten slik at den passet med menneskers ønsker – og løsningen en teknikk:   og  begge var rede til å gjøre ting som inntil da var regnet som avskyelig og umoralsk for å oppnå sine ønsker.
I antikken og middelalderen trodde man at det fantes en moralsk orden  innebygd i universet og utenfor en selv.   En høyere metafysisk og moralsk virkelighet  over det materielle  – som også berørte det materielle.  His du brøt denne metafysiske orden så fikk det like  alvorlige konsekvenser som om du brøt de fysiske lovene.     F. eks  hvis du løy om noe ville det få konsekvenser ,  akkurat som å stikke hendene inn i  et bål fikk sine konsekvenser.
Visdommens vei var da å lære seg å leve i harmoni  med denne ubøyelige virkeligheten.  – å tilpasse sin sjel til den åndelig-moralske virkelighet.   Og måten dette skjedde på var å utvikle sin karakter : vokse i  dyder som ydmykhet og  barmhjertighet, mot og tapperhet.

Så kom den moderne tid  – som roughly regnet er fra  år 1500 og fram til nå.  Og disse tankene ble snudd på hodet: Man anså ikke lenger at den fundamentale virkeligheten var en overnaturlig orden, men den fysiske synlige naturen. Og denne fysiske synlige natur gikk det an å styre og kontrollere.

I stedet for å legge vinn på å få våre ønsker til å underordne seg virkeligheten har vår tankegang snudd til at vi prøver å endre virkeligheten til å passe med våre ønsker.  Det er helt dominerende i vår kultur
Lewis skrev dette under andre verdenskrig og understreket at han ikke var mot moderne vitenskap, men han ville vise at den moderne kultur og tenkning  vi har bygger på drømmen om makt. – og frukten av dette stod de midt oppe i under krigen. (For øvrig  Tolkien skrev   Ringenes Herre på samme tid – og med samme  motiv – vise at det å søke makt og kontroll  i stedet for  å nyte  det Gud har gitt i skapelsen   har forferdelige konsekvenser.)

Den moderne tanken  i  vår kultur er at vi kan kontrollere naturen, beherske den – gjennom vitenskap,  og  vi strekker dette videre til at vi kan kontrollere også den metafysiske virkeligheten.  Det er opp til oss – opp til hver og en av oss hvordan den skal se ut

Så vi tror at det er opp til meg å avgjøre om det er rett eller galt å ha sex før ekteskapet. Bryte løfter hvis det oppleves for vanskelig å holde dem osv.  Og det virkelig fullstendig urimelig at det skulle dukke opp en Gud etterpå å straffe meg for det jeg bestemte meg for var rett for meg.  Det er så urimelig for vår tanke at det er helt utenkelig.

Vi tror så sterkt på  vår personlige frihet og rett til selv å bestemme – at  tanken på en dommens dag der vi skal stå til ansvar for våre handlinger er helt uforståelig.
Men  denne tanken er født ut av vårt ønske om makt og kontroll – og vi ser i vår verden hvilke forferdelige konsekvenser  det får . Er det så sikkert at denne tanken er riktig eller god?
Og denne måten  å se på virkeligheten  er ikke den eneste, og hvorfor skal den være den selvfølgelige rette?
–      En pastor  talte om Guds dom på et møte  – og en kvinne sa til ham etterpå til ham:   Jeg mener at selve tanken om en dømmende Gud er svært støtende, faktisk helt uakseptabel.   Han svarte:  ”Hvorfor er du ikke støtt av tanken på en tilgivende Gud”

Hun så bare forvirret ut.
Så fortsatte han:  Jeg oppfordrer deg til å tenke gjennom din kulturelle tilhørighet når du mener at den kristne lære om helvete er støtende.
Saken er  at vår sekulariserte vestlige kultur preger tankene  – og derfor får mange avsky av den kristne lære om dom og fortapelse, men den kristen lære om å snu det andre kinnet til  det blir applaudert.  Å tilgi våre fiender – det ansees som en selvfølgelig  god ting.
Men   hvordan blir det sett på av mennesker fra helt andre kulturer?  Å snu det andre kinnet til – å tilgi ens fiender  blir tatt imot med  absolutt hoderisting . Det er helt uforståelig og totalt forkastelig.   Det støter deres rettferdighets tanke.   Mens tanken på at Gud dømmer enten til evig liv eller evig dom – det er fullstendig akseptabelt – helt i samsvar med deres rettferdighets sans.
For å si det sånn:  De sidene ved kristen tro som mange andre kulturer syns er forkastelig er de sidene vestlige moderne mennesker liker ved kristen tro, og de sidene som de vestlige ikke tåler ved kristen tro er de sidene som mennesker fra andre kulturer syns er de eneste fornuftige i kristen tro.
Man kan jo da spørre om det vestlige kulturelle ståstedet er overlegent andre (?)    Spør en på den politiske venstresiden  om  det er vestens tanker   som er fasiten og andre  kulturers tenkesett  som er feil? ( kan bli ubehagelig å svare på …   du kan også  følge opp med noen spørsmål om hvilke gode konsekvenser vår kulturs tankegang har for verden…..)
Hvis vi tenker oss at – om enn bare hypotetisk  for et øyeblikk – at kristen tro  ikke er et produkt av kultur, ikke vår kultur ikke noen annen sin kultur, men at kristen tro og lære er  Guds sannhet. En korrekt beskrivelse av sannheten slik den er uavhengig   alle kulturer.

Burde vi ikke da forvente at det vil være sider ved denne læren som støter enhver kultur?   For kulturer er menneskeskapte og endres fra sted til sted og gjennom ulike tider, mens kristen lære er fast grunnlagt av Gud.  Burde vi ikke da forvente at kristen lære  støter  an mot og korrigerer alle kulturers tankegang  på et eller annet?
–    Kanskje er læren om helvete nettopp en slik side der kristen lære støter an mot og korrigerer den vestlige moderne tanke?


2  En Gud som er kjærlighet kan ikke samtidig være en dømmende Gud

Det er tydelig at mange har store problemer med å få det til å gå i hop. De tror på Gud, men bare på en kjærlig Gud – de tenker at det  er en selvmotsigelse at en kjærlighetens Gud også kan være en Gud som dømmer.  For å si det sånn: Gud kan ikke bli sint, han kan bare være snill.

Men hvis vi tenker oss om .  Kan det ikke være kjærlighetsfullt å bli sint ?

Hvis et menneske du elsker veldig høyt  lider,  f. eks ved at hun eller han blir slått, blir gjort overgrep mot, voldtatt.   Er det ikke da både naturlig og riktig å reagere med sinne eller vrede mot den, det eller dem  som forårsaker at din elskede lider?   Hva slags kjærlighet har du hvis du ikke blir vred mot den som ødelegger den du elsker?
Er det ikke faktisk sånn at ekte kjærlighet krever en sterk reaksjon mot det som er ondt?
Sinne , vrede og dom er ingen motsetning til kjærlighet – som  fredprisvinner Elie Wiesel sterkt har fremhevet motsetningen til kjærlighet er  ikke hat, men likegyldighet.

Hvis du elsker så bryr du deg. Jo mer du elsker jo mer bryr du deg – og en del av den måten du bryr deg på er at du hater det som ødelegger. Du blir sint på det som er ondt.

Og det slik Bibelen fremstiller Gud   F. eks salme 9,13

Han straffer dem som er skyldige i drap,
men tar seg av de hjelpeløse
og glemmer ikke deres skrik.

 

 

3.  men Pål, dette er vel å bra:   men helvete er likevel noe annet – evig pine. 

Det er bare for urimelig   og fullstendig uproposjonalt at du skal betale i en evighet for noe du har gjort bare  noen år av ditt liv. Eller enda verre for at du ikke hadde den rette troen på et visst øyeblikk i livet.

–    De fleste som ikke selv er kristne  har noen typiske misforståelser om hva helvete er: de ser for seg  den kristen tanken er at Gud gir oss en viss tid til å gjøre som han vil – og hvis vi ikke klarer å gjøre det innen fristen så sender han oss til helvete,  et pinens sted for hele evigheten.  I det man blir sent dit  så vil man rope om nåde fordi man innser at nå er man på vei til et forferdig sted, men Gud vil da si : beklager du hadde din sjanse, du grep den ikke og nå er det for sent – nå skal du pines i hele evigheten.

Denne tanken  er uforenlig med tanken om at Gud er en god Gud.  – og det er den for meg også.
Men det er ikke sånn Bibelen fremstiller Guds dom og fortapelsen som kan følge.

Den bibelske forståelsen er:
–    Alt godt kommer fra Gud.   Han har skapt alt det vi nyter. Og han selv er den største nytelse.
Menneske er skapt til å glede seg i Guds nærvær og nyte det Gud gir.  Gud har skapt menneske som noe unikt i all skapningen.  Til å være evige vesener som får være personlig nær Gud , nyte hans nærvær og alt det gode som Gud gir.     Det er ganske mye Gud til stadighet gir: hele skapelsen gis  stadig av Gud: blomster og  frukter,  fisker og dyr.
Grunnleggende i å nyte alt dette er  ydmykhet : å ta det imot med takk.
–    Så beskriver Bibelen  at det mulig å bli avskåret fra Gud og de gledene som kommer fra ham.   – Bibelen sier at det skjer ved at man velger å gå sin egen vei, man velger å ikke ta imot det Gud gir med takk.   Men vil ha sin nytelse ufra seg selv.   I stedet for å være vendt mot Gud  i ydmyk takknemlighet kan man velge å vende seg mot seg selv  i selvopptatthet .  se seg selv som verdens midtpunkt.    Det er hva Bibelen kaller synd. Synd skiller oss fra Gud.
Det som gjør at man mister sin bestemmelse som menneske er ikke at  Gud sier: du gjorde ikke det jeg sa derfor skal du ikke få  være hos meg og ikke få leke i hagen min.
Men det som gjør at man ikke kan være nær Gud er at man ikke har den holdninger som gjør at man kan være der.   Nemlig holdningen ydmyk mottagende innstilling.   Når din holdning er det motsatte: nemlig selvopptatthet og hovmodighet  – så er du ikke i stand til å  se Gud ,  ikke i stand til å ta imot eller leke i hans hage.    Å være nær Gud fordrer at det  er Gud som midtpunkt,  at han tilbes – ikke deg selv.
Den fullstendig selvopptatte klarer ikke å nyte den gleden som ligger i den andre – for han ser bare seg selv – så det er en iboende egenskap i selvopptattheten og det er at den avskjærer seg selv fra gleden  i den andre – i andre mennesker –  og i Gud.

Det er grader av dette i oss.  Bibelen lærer at vi som lever nå er både skapt i Guds bilde og falt i synd . så selvopptattheten er der hos alle – men den kan øke eller minke.
–    Bibelen sier at den fullkomne glede fins hos Gud   i ditt nærvær Gud er fylden av glede  – salme 16,11 Og fravær Gud er mørke-  det totale fravær av Gud er tomt for glede, det er det   totale mørke.
Et nærmest selvsagt bilde :  For det er Gud som er lys og liv og godt:    Han fravær er mørke og død.      Noen steder blir  Guds fravær billedgjort  med  ild og flammer – fordi  fravær av Gud  betyr  at livet går i oppløsning – det er ingen tilførsel av det gode der Gud er helt borte  – det er noe intenst smertefullt ved et totalt fravær av Gud .
Det totale fravær av Gud er helvete – rett og slett

Nå er det sånn at så lenge du lever i denne fysiske verden så har du noe av Guds nærvær og goder rundt deg  hele tiden  – og derfor har alle mennesker en tilførsel av Guds goder  hele tiden – så det totale mørke har du ikke.
Men jo mer selvopptatt du er- jo mindre evne har du til å nyte det.   I stedet så leder selvopptattheten til  bekymring,  strid,  bitterhet,   hardhet – og jo mer selvopptatt mer paranoia i sjelen blir det og større mistenksomhet og  fiendtlighet mot andre.

Straff og belønning
Når Bibelen taler om straff så  er straffen en fortsettelse av det man straffes for. På samme er belønning en fortsettelse av det man får belønning for.   Det er ikke noe helt.     Akkuratt nå har vi Vem på ski. Hva er belønningen for å gå fort på ski – en medalje. Det har jo ingenting med hverandre å gjøre – annet enn æren.  Kjørere du for fort med bil får du en bot å betale, det har heller ingenting med kjøringen å gjøre. Poenget med slike belønninger og straffer er at det skal gi ære eller oppleves vondt og det er det.   Men det fins en annen form for belønning som er en fotsettelse av det man belønnes for. En  elsker  blir belønnet for sin kjærlighet   ikke med å få en pengepremie, men med å få den dama han elsker.   Belønningen er en fullbyrdelse av det han invester livet i.   I Bibelen er det slik, belønningen er en fullbyrdelse av det man holder på med  som man belønnes for.Det samme med straffen.  Straffen er å fullbyrdelsen av det han investerer livet i.

Den som søker Gud belønnes med å få se Gud, den som invester livet sitt i Guds rike får Guds rike. Mens den som investerer livet i seg selv i sin egoisme får seg selv .
Et menneske er et evighetsvesen – Det kan ikke slutte å være til – livet fortsetter etter døden
Tenk  hvordan et menneske som dyrker seg selv , sin selvopptatthet blir,   en som hele tiden krever for seg selv, skylder på andre for alle problemer og ikke vil ta ansvar for noe i eget liv.   Om dette menneske ikke slår inn på en ny kurs men fortsetter på denne livskursen i evigheters evighet. Hvordan vil dette menneske bli? Tommere og tommere. Ilden i hennes sjel vil ikke dø, det vil bli mer og mer mørkt. Det blir ytterste mørke det blir helvete.   Slik Jesus sa: i det ytterste mørke, der ilden aldri slukner , der de gråtet og skjærer tenner:      der selvopptattheten er fullbyrdet.
Ikke en tilstand som Gud har kastet personen inn i – men en konsekvens av å velge selvopptatthetens vei.

Jesus forteller en lignelse i Lukas 16
Lignelsen om den rike mannen og Lasarus

19 Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. 20 Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. 21 Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.
22 Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. 23 Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. 24 ‘Far Abraham,’ ropte han, ‘forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ 25 Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. 26 Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ 27 Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham 28 til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ 29 Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ 30 Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ 31 Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

Det som er forbløffende i det Jesus sier er at den rike mannen ser ut til å være helt blind for hva som har skjedd. Han tror fortsatt at Lasarus er hans tjener og behandler ham som sin vannbærer.
Han ber ikke om å få komme ut av helvete, men han påstår at Gud ikke ga han og familien hans nok informasjon om livet etter døden.
Det er slående hvordan han fornekter realitetene og legger skylden på andre mens han er i helvete.

Legg også merke til at mens Lasarus har et navn  har den rike mannen ikke noe personlig navn, han er bare kalt den rike mannen –  Kanskje er det sånn at Jesus med det vil si at det var hans identitet. Han bygde sin identitet på penger og ikke på Gud ,

Kort sagt slik jeg oppfatter det: fortapelsen  er menneskets valgte jeg , den identitet de har valgt forlenget og fullført for evighet.

De som har valgt Kristus som sin identitet vil bli ham lik

De som har valgt seg selv  i en eller annen form for selvopptatthet, kan være kapitalistisk, idealistisk, moralsk eller religiøst  vi få fullbyrdelsen av dette –sitt selv  adskilt fra Gud for all evighet.
C. S lewis  – har skrevet en annen  hel bok om helvete. På norsk ”Den store skilsmissen”.    Det er en bussreise fra helvete til himmelen og alle deltakerne får tilbud om å bli igjen i himmelen hvis de vil.   Men ingen ønsker det. Himmelen er helt motbydelig for dem – det er ingenting attraktivt der.

For der kan idrettsmannen ikke dyrke kroppen sin – for de er ikke opptatt av sånt i himmelen.   Kunstneren kan ikke finne på ny absurd  kunst for å provosere – for ingen blir provosert i himmelen.   Teologen syns himmelen er helt avsindig for de diskuterer ikke teologi der, de stiller ingen spørsmål og har ingen tvil – noe han har bygd hele sitt livsverk  på.     Han føler seg helt betydningsløs der og kan ikke holde på med det som gir livet hans mening.

Så alle disse menneske som dyrker seg selv,  finner at  deres liv slik de har valgt det,  ville miste sin mening i himmelen.  De vil heller tilbake til helvete  der de kan provosere, tvile og  dyrke seg selv – selv om de med dette  er fulle av angst, anklager mot andre, og er dønn ensomme. .  All deres ydmykhet er borte og med det evnen til å ta imot – deres mentale helse er ødelagt fanget av deres egen selvopptatthet.   Det er mørkt , ilden slukner ikke og det er tenners gnissel.   Men    Alternativet virker bare så mye verre for dem.  De tror at hvis de skal ære og tilbe Gud så vil de miste sin frihet.
Romerbrevet 1, 24 sier at Gud overga  dem til sin egen sviktende dømmekraft og de må selv bære straffen i seg for sin villfarelse.
Helvete er  en uunngåelig konsekvens av menneskets frihet.
Lewis sier    Det er bare to typer mennesker: de som sier til Gud : La din vilje skje –  og dem  som Gud  tilslutt vil si til : La din vilje skje.
Alle som er i helvete velger det selv . Uten dette selv – valget ville det ikke finnes  noe helvete.
Jeg mener Lewis har satt rette ord på det Bibelen lærer:   Helvete – fortapelsen er ikke er urimelighet fordi den er uproporsjonal  i forhold til den synd som forårsaker den –   Den er faktisk direkte proporsjonal med den synd som forårsaker den.   Vil du ikke ha  Gud som sentrum i ditt liv, så slipper du.


4. Mange moderne mennesker sier at de kan ikke tro på Bibelens Gud fordi han straffer og dømmer mennesker. Men de sier de tror på en kjærlighetens Gud. Hva får dem til å tro at Gud er kjærlighet?

Er det slik at de ser på verden i dag og på livet i verden og konkluderer ja  denne verden beviser at Gud er kjærlighet?   Sannsynligvis ikke.
Er det slik at de kan se på historien:  at alt dette har skjedd må bety at Gud er kjærlighet?
Er det slik at de ser på de store religionene og leser deres skrifter: Bagavan Gita, Veda skrifteen, Koranen og sier:   ja dette viser at Gud er kjærlighet?  – absolutt ikke sannsynlig, for det dominere forståelsen av Gud i disse skriftene er slett ikke kjærlighet.
Hvor har de det fra?   Vel jeg tror de har det fra Bibelen.   Det er Bibelen som sier at Gud er kjærlighet, den samme Bibel som sier at Gud også er en Gud som dømmer.
Denne Bibel forteller hvordan Gud pga sin kjærlighet sendte sin sønn for å  dø for våre synder slik at vi kan gå fri fra  dommen for vår synd –  Han smakte det ytterste mørke  for at vi ikke skal få oppleve det.  Gud sendte Jesus for å løfte oss ut av selvopptattheten  og over  på kjærlighetens  vei  der vi med ydmykhet og takknemlighet tar i mot Guds nåde og gleder oss  i  Ham    og  med ham som sentrum for våre liv  går   fra herlighet til herlighet i evigheters evighet.

Den kristne lære om Helvete  er når man ser nærmere på det verken en motsetning til Guds kjærlighet eller en moraslk forkastelig tanke.   Det er en konsekvens av Guds kjærlighet og menneskets frie vilje.   Begge deler noe vi ikke bør fornekte – men heller ta konsekvensen av. Å bruke vår frie vilje til å knytte oss an til den Gud som elsker oss.

You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a Reply

Til toppen